Helgetur - på tur i natur og kultur på Helgeland
En fullkommen vinterdag lå over landet denne novemberdagen med tretten minusgrader og lav rødlig sol da jeg la i vei til fots på godt gammeldags vinterføre fra Ømmervasskrysset og sørover langs den tidligere E6 på vestsida av Ømmervatnet.
Som i fjor, kunne jeg også i år tenkt meg en hyttetur i all enkelhet på svarteste seinhausten. Valget falt på Gåsvasshytta i Grane. I yngre år var jeg en god del på tur i dette området, men nå hadde det gått hele 28 år siden sist jeg var ved Gåsvatnet, og et gjensyn fristet.
Tilrem, noen få km nord for Brønnøysund, er et sentralt sted i Helgelands historie. I dag er det tydeligste tegnet på stedets historiske betydning ruinen av ei middelalderkirke, men mye tyder på at Tilrem har vært et åndelig sentrum også lenge før kristningen av landet.
Mens jeg i fjor oppsøkte Åkvikhellaren sør på Dønna, var jeg i år innstilt på å finne fram til Stiurhellaren i Sjona. Begge disse hellerne utmerker seg med sitt rikholdige funnmateriale fra steinalderen, og er i så måte blant de mest interessante på Helgeland.
Allerede i fjor høst sto jeg praktisk talt på startstreken til å reise utover mot Tomma i den hensikt å oppsøke flere av hulene og hellerne på øyas ytterside. Men været sto meg ikke bi, og turplanen ble lagt på is. Nå var det gått et år, og med god værmelding var jeg villig til å prøve meg igjen.
Rundt midten av 1970-tallet sørget lokale krefter for at to hoppbakker – Vevangbakken og Langvassåsen – så dagens lys i Grane, og i noen år ble det arrangert en rekke renn for barn og unge, der bl.a. vår framtidige landslagssjef Trond Jøran Pedersen var en gjenganger.
Fra før var to etapper tilbakelagt av den legendariske Jamtfjellvegen – ei velbrukt farlei på 17- og 1800-tallet som gikk over fjella mellom Vefsnfjorden og Røssvatnet. I år ville jeg fortsette der jeg slapp, og satset på å komme «i mål» ved Vesterbukta i Røssvatnet.
Til tross for en grufull avslutning på den forrige turen i Børgefjellet, da teltet mitt kollapset under et heftig uvær, var ikke lysten på nye langturer i nasjonalparken borte. Sju år etter den fatale hendelsen gikk turen til det sørøstlige hjørnet av Nordland, oppunder «Jadnems-Röset».
Så var fronten over oss. Det drønnet ikke lenger – det smalt! Så høyt at det hørtes ut som bombeangrep, og jeg kjente tydelig vibrasjonene i benken der vi satt i mørket tett inntil hverandre. Spesielt ett smell var så til de grader høyt og kraftig at det kjentes i hele kroppen.
For min del blir turlivet nærmest satt på vent når sommeren er på sitt heiteste, siden ubehaget med varmen fort går ut over turgleden. Men kanskje kunne en tur som innbefattet et svalende bad vært en ide? Og snart var valget tatt: Sandnessjøen havsbad.
