Første mål er nådd - toppen av Middagstinden (1005 moh).

Etter et kvarters tid på Middagstinden gikk jeg ned om lag 320 m på sørsida av tinden, før jeg fortsatte noen km i et lettgått

fjellterreng mot foten av Kjelviktinden. Ved ei stor tjønn under toppen spiste jeg mine siste brødskiver. Nå hadde jeg bare

frukt igjen. Jeg innså at jeg hadde undervurdert tidsforbruket på denne turen, og tatt med for lite mat.

Det er herlig å være i fjellet denne fine sommerdagen, og små pauser må man ta seg tid til.

Etter litt forvirring mht hvor det høyeste punktet var på den relativt flate fjelltoppen så jeg omsider "toppvarden", ynkelig liten

i forhold til den på Middagstinden. Likefullt sto jeg nå på Bindals høyeste fjell (1088 moh), 30 m høyere enn kommunens

mest kjente fjelltopp, det ruvende Heilhornet ute ved kysten. Fullstendig vindstille på toppen. Pratet med både Jan og

Bjørnar, før jeg la ut papir og blyant i toppvarden.

Toppen av Kjelviktinden (1088 moh).

Satte feil kurs nedover fra toppen, men fikk rettet den opp i tide. Jeg tok meg ned i en fjelldal, og opp på en markert fjellrygg

som jeg fulgte nordover et par km, før jeg gikk ned i Tosdalen. Jeg tok en kort avstikker, der jeg beveget meg farlig langt

utpå et bratt stup, bare for å kunne se ned i Tosdalen. Synet av store og små fossefall som stupte ned i dalen, med husene

og Tosdalsvatnet nedenfor og Breidvasstinden i bakgrunnen, var mektig.

I det dagslyset er i ferd med å ebbe ut tar jeg meg nedover mot Tosdalen.

Det begynte for alvor å mørkne nede i dalen. Fant ingen sti,og rotet meg inn i kratt og høyt gress. Da jeg endelig sto ved

bredden av Tosdalsvatnet var natta på sitt mørkeste, og nå skulle jeg altså ta fatt på det mest krevende terrenget på hele

turen, nemlig å ta meg gjennom grov steinurd langs vatnet. Håpet på at det skulle være enklere å ta seg fram litt oppe i den

skogbevokste men bratte lia ovenfor - men den gang ei! Jeg satte meg fast for andre gang denne dagen, og måtte kjempe

meg tilbake til utgangspunktet. På 18 minutter hadde jeg kun gått 30 - 40 meter, fram og tilbake!

Neste forsøk gikk ut på å gå helt nede i vannkanten. Grov urd, men enklere enn høyere opp. Det var slitsomt men stemnings-

fullt i tussmørket langs med vatnet. Plutselig hørtes et kraftig plask. Jeg konkluderte straks med at det måtte være bever.

Bever hadde jeg sett spor av på tidligere turer i Tosdalen. Jeg hørte to plask til, før jeg så noe som svømte like under vann-

flata. Ingen som helst tvil lenger! Stoppet opp ved ei imponerende beverhytte (5 x 3 m), som strakte seg ned i vatnet. Det var

godt å omsider komme på en ordentlig sti. Da jeg kom tilbake til bilen ved Tosentunnelen var det langt på natt, og det var

allerede blitt atskillig lysere. På denne lange dagsturen så jeg elleve ryper. To reiner viste seg i retning Kvannlitinden, før jeg

like etter kom forbi en flokk på over 30 dyr. Og til slutt denne opplevelsen med bever ved Tosdalsvatnet.

I ettertid har det blusset opp en debatt om Kjelviktinden faktisk er Bindals høyeste topp. Det viser seg nemlig at grensen

varierer fra kart til kart. Noen kart opererer med Kjelviktinden som høyeste punkt, mens andre kart har den sju m høyere

Kvannlitinden som den høyeste. For den som måtte være interessert i å lese mer om dette kan sjekke ut denne linken .

Som om ikke dette var nok så opereres det med to forskjellige navn på toppen, også dette avhengig av hvilket kart man

benytter. Den alternative skrivemåten er Tjeldviktinden. Men på tross av disse teoretiske forviklingene var det en kjempe-

fin og minnerik tur.