322 Heilhornet

7. 6. 2007 / tur nr. 322

Heilhornet

Kart

Start:

12:25

Framme:

16:30

Tilbake:

21:00

Starttemperatur:

+ 20* ca

Vær:
Sol fra klar himmel

Et horn i himmelen

Min første tur i Bindal kommune gikk til toppen av det 1058 m høye Heilhornet, et av Helgelandskystens høyeste og

flotteste fjell. Fra parkeringsplassen ved Rv.17 fulgte jeg nordsida av Hornelva oppover Hornlia langs en tørr og svært

tydelig sti, mellom furu, gran og bjørk. Været var det aller beste jeg kunne ha ønsket meg.

Stien er god og merkinga er tydelig oppover langs Hornelva. Kula (773 moh) midt i mot.

Terrenget flatet etter hvert noe ut, og jeg kom over skoggrensen. Veien videre var godt merket. Ved ei lita tjønn gikk

jeg over Hornelva, som i realiteten bare er en bekk. Elveløpet er derimot veldig overdimensjonert, og skjærer seg langt

ned i berggrunnen, noe som kan tyde på at det har runnet ei elv av smeltevatn her i slutten av siste istid.

Ikke til å ta feil av!

Over skoggrensen kan jeg se selve toppen. Stien skifter imidlertid retning her, og går rett til høyre.

Stien forandret retning. Jeg gikk nå sørover og oppover fjellsida mot Hornfjellet. Under en pause fikk jeg øye på

vindmøllene på Vikna. Ikke noe vakkert syn, selv på mange mils avstand!

Utsikten blir stadig bedre. Vestover mot Kjeldeide og Simlestraumen. Sistnevnte danner fylkesgrense mot Nord-Trøndelag.

Jeg gikk videre på sørsida av Heilhornet og over Hornfjellet. Plutselig ble jeg vitne til et snøras fra en liten snøbre

høyt oppe i flogene. Det var ikke rare greiene, men det hørtes godt. Ruta gikk videre opp mot den markerte østryggen

av Heilhornet. Ettersom deler av ruta lå under snø, og snøbroene var usikre her oppe i steinurda, fulgte jeg ikke merkinga

slavisk.

Det siste partiet opp mot toppen er noe mer krevende, men også spennende.

Etter en drikkepause gikk jeg ryggen oppover mot toppen. På begge sidene var det bratt. Ved ei lita kløft var det

satt opp et kjettinggjerde, og på et par steder måtte jeg "balansere" på en snøkant.

Utsikten fra det 1058 m høye kystfjellet var fenomenal. Med kikkert så jeg Trænfjellene, 160 km unna. Fjerne

høyfjellsområder i Trøndelag og Jämtland kunne også skimtes. I nærområdene var det Austra og Leka og

nabotoppene Kula, Lesshornet og Markahornet som gjorde mest ut av seg, samt de mange straumene og fjordarmene

som går på kryss og tvers i dette området. Heilhornet ligger på ei halvøy, som er forbundet med fastlandet ved et 1 km

bredt eid (Kjelleide). Tidligere har dette vært ei øy. Jeg så også Bindalseidet og Terråk. Satt ei stund og så på ferga fra

Sømna. To store varder var satt opp. I den ene varden var det lagt ut bok, og jeg kunne skrive meg opp som bestiger nr 14

for året. I fjor hadde det vært mange på toppen. Noen hadde lagt igjen en tom colaboks i varden. Jeg fjernet den og tok

med søplet ned.

Over en kilometer opp i lufta er utsikten upåklagelig. Spesielt når værgudene viser seg fra sin aller beste side.

Det var nærmest vindstille på toppen, og jeg la meg på rygg og slumret ei god stund, mens sola varmet i ansiktet. Det

var helt himmelsk å kunne ligge på toppen av Heilhornet i sommervarmen og bare nyte livet! Før jeg visste ordet av det

hadde jeg vært nesten to timer på toppen.

Mot øst ser Bindalsfjellene helt annerledes ut. Foreløpig et ukjent område for meg.

Nedover gikk det fort på snøbreene, men jeg kom litt for langt ned på Hornfjellet, og gikk et godt stykke før jeg kom på

stien igjen. Ved en anledning skulle jeg bøye meg ned for å drikke vatn, da buksa sprakk i sømmen!

Av fauna så jeg ei ørn på kort avstand sirkle på oppdriftsvindene. Det var da jeg var på vei oppover. Mens jeg lå på

toppen kom ei ravn seilende. Der oppe hadde jeg for øvrig selskap av en sommerfugl, som holdt til der fra jeg kom og

til jeg dro. Det sier vel litt om hvor vindstille og fint det var på toppen av Heilhornet denne dagen. Kjente litt til et gnagsår

jeg hadde på hælen, uten at det skapte noe særlig med problemer. Min første tur i Bindal blir på ingen måte min siste.