1. - 2. 7. 2007 / tur nr. 324

Finnknean (Lille Finnkneet)

Dag 1: Stokkasjøen - Lille Finnkneet

Kart 

Start:	12:25
Framme:	23:45
Starttemperatur:	+ 22* ca
Vær:	Delvis skyet / sol

Tidenes lengste "dagstur"

En ekstremtur etter mine standarder! På denne "dagsturen", eller rettere sagt natteturen, brukte jeg nesten et døgn! På turen

hadde jeg to timelange pauser som ble benyttet til søvn, ellers hadde jeg kun korte pauser. Etter å ha gått i land i Stokka-

sjøen så jeg meg først om etter teltplass, og etter ca 1,5 km gange mot Brennåa fant jeg et brukbart sted. Jeg hadde allerede

da en sterk fornemmelse av at jeg ikke ville få bruk for teltet, så jeg nøyde meg med å legge fra meg telt og annet utstyr jeg

ikke behøvde på fjellturen.

Jeg tok nå fatt på en over sju km vandring langs en asfaltert vei til Visthus, lenger inn i fjorden. Herfra fulgte jeg en sti gjennom

Aunskardet, ei diger kløft i fjellet, via Auna og videre oppover Efievegen.

Aunskardet ved Visthus var interessant, men ganske krevende å ta seg gjennom

Naturen var dramatisk, med bratte stup på begge sider. Dalbunnen var full av store steiblokker, og det var til tider

krevende å ta seg fram. På et sted måtte jeg åle meg langs kanten av et lite stup, men heldigvis var det lagt ut flere

tau. Jeg kom opp mot nedre Kvannlivatnet, og slengte av meg sekken. Synet av fjellet videre oppover fikk meg

nesten til å gi opp. Det var helt klart at skulle jeg fortsette videre innover mot Finnknean måtte det bli uten sekk!

Etter en times søvn på et svaberg ved vatnet følte jeg meg piggere, og jeg fortsatte oppover Beritlifjellet med jakken

full av mat og ei vannflaske i handa.

På snaufjellet begynner utsikten å gjøre seg gjeldende. Sørvestover: Visten og Anddalshatten

Jeg gikk videre oppover Klubben og innover Finnknefjellan. Småfluene fulgte meg et stykke, men heldigvis forsvant

de i høyden. Innimellom all granitten var det grønne flekker med mange forskjellige slags fjellblomster, men stort

sett var fjellet grått og ødslig. Terrenget var langt fra enkelt å ta seg fram i. Store Finnkneet dukket opp, og etterhvert

kom også lille Finnkneet til syne.

Finnknean! Ennå står det mange timer igjen før jeg kan sette føttene på toppen av det minste kneet (t.h.).

Toalettpapir hadde jeg glemt å ta med meg, så jeg måtte bruke snø! Like sør for store Finnkneet var det flere

tverrgående kløfter som måtte forseres. Omsider kunne jeg ta fatt på lille Finnkneet. Den siste biten opp mot toppen

var bratt, men etter hvert var det greit å følge ei kløft oppover.

Kveldssola farger lille Finnkneet med en gylden farge. Det var relativt bratt den siste biten, men ved å følge ei kløft i fjellet gikk det greit.

Litt før midnatt kunne jeg sette føttene på toppunktet, og beskue Helgelands fjellverden fra en ny vinkel.

Toppen av lille Finnkneet (1068 moh).

Hjarttinden på Aldra og Lurøyfjellet var godt synlige langt mot nord, men flottest var De sju søstre, som jeg så i perfekt

profil mot nordvest. Jeg så dessuten en god del av skjærgården og horisonten. Ingen toppvarde var å se.