Tur nr. 402 / 17. - 19. jun. 2011:

 

Meløya / Meløytinden Meløy

          Dag 2 - kulinariske utskeielser i havgapet 

 

 

Kulinariske utskeielser i havgapet

 

"Au!" Var det en myk innsovning i natt, så ble det en brutal oppvåkning i dag tidlig. Våknet av en klegg som bet meg i ryggen, og jeg spratt opp. Like greit. Det hadde nå blitt såpass varmt i teltet at jeg gikk i bilen, der det var svalere, og sov ei stund til.

 

I dag var planen min å bestige Meløyas høyeste fjelltopp, Meløytinden (582 moh). Fra teltet kunne jeg se den staselige toppvarden med det blotte øye, og jeg gledet meg til å få se den på nært hold - og ikke minst oppleve utsikten derfra. Helle ville ta det med ro i teltleiren og kanskje kjøre og handle litt i nærbutikken.    

 

Etter frokosten, som ble inntatt langt på dag, kom jeg meg omsider av sted. Dagen så ut til å bli nøyaktig like fin og varm som gårsdagen, og jeg la i vei iført shorts og fjellsko.

 

Turen begynte med å følge en kjerrevei ca 300 m langs nordsida av øya i østlig retning, før jeg traff på en sti som gikk oppover et markant skard i fjellet. På forhånd var jeg spent på hvordan det var å ta seg oppover her, men det viste seg enklere enn fryktet, og snart var jeg på fjellet med ei myr rett foran meg. Jeg rundet denne på vest- og sørsida, før jeg kom på fjellryggen som førte rett opp mot toppen.   

 

 

Utsikten var helt fenomenal. I nord var halvøya Kunna og Skjeggen svært iøynefallende, med deler av Fugløya stikkende opp i bakgrunnen. Også Værøya og fjellene i Vest-Lofoten kunne skimtes langt ute i havet. Mot sør ruvet utallige tinder i Rødøy kommune, i vest bl.a. Bolga og Træna og i øst den hvite Svartisen med Snøtinden. Toppboka viste at dette var en populær topp, og den hadde sist hatt besøk i går. 

 

 

Jeg ble en halvtime på toppen før jeg siktet meg ned mot sørsida av øya. Også på denne sida gikk et markant, trangt skard. Jeg regnet med at det skulle være en kurant sak å ta seg ned, men slik ble det ikke. Skardet var nemlig fylt opp av mosegrodde kampesteiner - mange av dem flerfoldige m³. Innimellom disse var det rikelig med kratt og trær. Det ble en sann påkjenning å karre seg ned til veien i dette grufulle terrenget, men til slutt var jeg da nede - med en hel del skrubbsår på leggene.  

 

Siste etappe gikk langs vei. Først vel en km mot Meløy kirke, før jeg satte kursen over mot nordsida av øya og Bremnesstranda. Så langt kom jeg imidlertid ikke. Helle kom kjørende, og jeg fikk skyss resten av strekningen. 

 

 

Dagens meny besto av wok med strimlet svinekjøtt, grønnsaker, sursøt saus, soyasaus og jasminris - og smakte helt fortreffelig! En og annen mygg var ikke i stand til å ødelegge idyllen her ute i havgapet.     

 

Etter middag fikk vi lyst til å se oss om på andre deler av øya, og vi kjørte og parkerte ved kirka. Meløysjøen på sørsida av øya sto først på programmet. På vei dit gikk vi forbi Meløygården, like ved kirka. Gårdsbygningene ga inntrykk av fordums storhet, men i dag så disse historiske bygningene unektelig noe medtatt ut, og bar preg av tidens tann.        

 

 

Nede ved Meløysjøen passerte vi den sjarmerende "Gammelbutikken", før vi tok oss en tur på den gamle steinmoloen, og deretter utpå en trebrygge av nyere dato. Tilbake ved kirka igjen bestemte vi oss for å kjøre mot vestspissen av Meløya, nærmere bestemt grenda Tukthuset. Her var det bl.a. ei småbåthavn og fri utsikt sørover kysten.   

 

 

På vei tilbake til Bremnesstranda stoppet vi for å sanke ved. Etterlatenskaper etter et gammelt skytterhus i form av planker ble tatt med. Det var en enkel sak å plukke med oss disse. Plankene var tørre og fine - om enn noe morkne, og var lette å bryte i mindre stykker.

 

Kvelden hadde rukket å bli natt før vi rigget oss til i fjæresteinene like ved sandstranda, og snart hadde vi fått i stand et anstendig bål. En kald pærecider på oss hver ble hentet opp fra bekken, før ei flaske Bordeaux ble sprettet. 

 

 

Det ble ei nydelig natt med et bål som var enkelt å vedlikeholde og ei midnattssol i horisonten som sendte sine rødlige stråler over både hav og land. Lufta var mild og god, og det lille som hadde vært av mygg tidligere på kvelden var nå fullstendig forduftet. Små bølger skyllet traust mot stranda et stykke foran oss, mens en gjøk av og til ga lyd fra seg i lia bak oss. Plutselig får vi se en rødrev komme gående langs stranda. Den ble stående og se mot oss noen sekunder, før den forsvant til skogs.  

 

 

Helle hadde også til denne anledningen forberedt en kulinarisk godbit. Den bestod av innbakte epler lagt i folie, med rosiner, kanel og sukker. Etter å ha fått godgjort seg på glørne en halvtime var eplene blitt myke, og ingrediensene trukket inn i eplekjøttet. Da stod det kun igjen å helle over et par spiseskjeer med vaniliekesam, før nattmaten kunne inntas. Det smakte veldig godt og frister så absolutt til gjentakelse.

 

Den andre vinflaska ble åpnet, og praten gikk nærmest uavbrutt inn i de små timer. Midnattssola var blitt morgensol da vi omsider tok til vett og gikk og la oss - klokka fem på morgenkvisten.