Tur nr. 397 / 2. apr. 2011:

 

Litjfjellet rundt Grane

          - i tide 

 

 

I tide

 

Denne aprildagen ville jeg på dagtid ta den årlige turen rundt Litjfjellet, mens kvelden var avsatt til feiring av pappas 75-årsdag. Jeg mente jeg skulle klare å være tilbake til serveringen startet kl. 16:00 hvis jeg unngikk å bruke for lang tid ved bålet.

 

Selv om vi skrev april var det ikke stort annet enn temperaturen som minnet om vår. Etter en drøy uke med daglige snøfall hadde det i løpet av natta slått om til mildvær og regn, men til alt hell hadde det opphørt å regne da jeg var klar til å legge i vei. Dette skulle vise seg å vedvare turen gjennom.

 

 

Turen begynte med å bære skiene i skipose langs Vestersidveien - ikke fordi veien var bar, men fordi den var sandet. Ved Blåfjellneset la jeg på et lag med klister. Føret viste seg bedre enn fryktet oppover lia, selv om det var seriøse mengder med snø. Ved jernbaneovergangen var det f. eks. meterhøye skavler. 

 

Såvidt inne i Svenningskardet får jeg plutselig se to hareører stikke opp, før jeg i neste sekund ser haren bykse av sted mellom noen trær. Artig!

   

Ettersom jeg hadde et tidspress hengende over meg måtte jeg gjøre småpausene så korte som mulig. Jeg var, når sant skal sies, ikke veldig komfortabel med disse vilkårene, men innfant meg med situasjonen. Jeg måtte bare prøve å holde et noenlunde jevnt tempo.

 

Høyt oppe i Dempa, i nordhellinga av Litjfjellet, fant jeg til min overraskelse en bar flekk under ei furu -omtrent det eneste av barmark jeg så på hele turen. Jeg fant ut at jeg ville slå meg til ro her, og stelle i stand et bål. Men det var visst lettere sagt enn gjort i vinden!   

Blåst hadde det gjort under hele turen, og denne plassen var såvisst intet unntak. Faktisk var det vel hakket verre her, og det burde ant meg hvorfor snøen var borte. Selv om det var god tilgang på tørrkvist og jeg hadde med never og brennbriketter i sekken, fikk jeg rett og slett ikke fyr! På samme måte som i 1990, 1991, 2000 og 2003 måtte jeg også nå i 2011 unnvære selve høydepunktet på denne årlige rundturen - kaffebålet i Dempa.

 

Det samme kunne det være, tenkte jeg - jeg måtte uansett stresse videre. En drøy halvtime etter ankomst var jeg på farten igjen.

 

Været bedret seg, og sola kom til og med fram på vei nedover Dempa. Stavassveien var oppkjørt med løypemaskin, selv om løypa var noe "laus i fisken" i mildværet. Det ble en liten stopp ved Langvatnet, før jeg fortsatte langs Langvassåsen og ned Karidalen. 

 

Det hadde tinet ganske mye i løpet av dagen, og Vestersidveien var nå blitt passe grisete å ta seg fram langs. Valgte å følge den til fots, selv om jeg strengt tatt kunne beholdt skiene på. Det skyet full-stendig over igjen og blåste opp. Vinden tok med ujevne mellomrom tak i skiposen, noe som var litt irriterende. Jeg innså at jeg ikke ville klare å være tilbake til festlighetene startet i firetida, og måtte meddele at jeg ble en halvtime forsinket.  

 

Vel tilbake igjen regnet jeg med at matgildet nå var godt i gang - men neida! Her var festivitasen stilt i bero til sistemann var på plass, og etter en kjapp dusj kunne også jeg tiltre selskapet.