11. - 12. 8. 2010 / tur nr. 390

Hardangsfjellet

Kart     

Start:	13:55
Framme:	19:20
Tilbake:	00:20
Starttemperatur:	+ 23 * ca
Vær:	Sol fra klar himmel / klar himmel.

En hard tørn 

Egentlig var det Lesshornet i Bindal som skulle bestiges i dag, men da jeg kom kjørende over Gåsheia og fikk se den

massive skodda som lå på kysten var det bare en ting å gjøre - snu! Heldigvis skulle en ikke lenger innover enn til Velfjord,

før himmelen var blå og sola skinte. Var litt i villrede hvordan jeg skulle utnytte denne flotte dagen, da jeg ikke hadde klar

noen plan B. Men så kom jeg på at jeg hadde jo Hardangsfjellet på lista over prioriterte fjellturer i år, og da var saken klar.

Svingte av mot Saus og parkerte nær bomen ved Strauman, omtrent samtidig med en annen kar som skulle ut med båt.

Bega meg langs grusveien og videre langs en sti, nesten helt til Ursvatnet - en tur som tok en liten time i bedagelig tempo. 

Hardangsfjellet blir utpekt som dagens turmål.

Veien hadde jeg kun gått på vinterføre tidligere. Så for øvrig over mot den bratte Bergshaugen, der jeg tidligere i år over-

nattet under åpen himmel. Jeg kom meg greit over bekken fra Ursvatnet, men på den andre sida var det en bratt skrent,

og allerede der ble klyveferdighetene satt på prøve. Sikk-sakk-gåing og klyving ble i det hele tatt gjennomgangstonen

nesten helt til topps, og landskapet var alt annet enn enkelt å ferdes i. Det gjorde heller ikke saken enklere at jeg ikke hadde

kart med, da jeg jeg i utgangspunktet ikke hadde tenkt meg til Hardangsfjellet.

Strauman og grusveien som jeg fulgte.

I solsteiken var det en hard tørn å ta seg oppover den kanausete fjellsida, og det gikk hardt utover den medbragte appelsin-

juicen. Som vanlig hadde jeg tatt med meg altfor lite, og halveis oppe i fjellsida var det tomt. For at ikke jeg selv skulle gå

tom måtte jeg ty til lunkent surt myrvann fra en pytt. Litt høyere opp fylte jeg opp med vann som var litt mindre surt, men like

lunkent. 

Et knausete fjell.

Jeg tok meg flere pauser, men til slutt sto jeg da ved toppvarden (trodde jeg et øyeblikk). Men det viste seg at den sirlig opp-

bygde varden ikke sto på selve toppunktet, så jeg fortsatte ca 100 m videre til det virkelige toppunktet. 

Fra "toppvarden" ser jeg t.v. Visttindan og t.h. Lauvvasstinden, Breidvasstinden og litt av Sausvatnet.

Utsikten var formidabel. Skodda hadde fordampet ute ved kysten, og nå var det finvær over hele linja. Hadde jeg hatt litt mer

is i magen ville jeg nok ha befunnet meg på Bindalshalvøya nå. Gikk noen skritt videre, slik at jeg kunne se ned mot

Hardangsfjorden og Bindalsfjorden.  

Ikke Hardangerfjorden - men Hardangsfjorden og ytre del av Bindalsfjorden.

På tilbaketuren havnet jeg på feil side av ei betydelig fjellkløft, og ble nødt til å ta meg ned i denne og et stykke oppover

igjen på den riktige sida. Om det var knausete på vei oppover, så virket det verre på tur nedover. Flere steder fryktet jeg for

å sette meg fast, men jeg fikk ålt meg nedover de verste skrentene og kløftene.

Det begynte å mørkne, men jeg så fortsatt hvor jeg gikk. Da jeg var kommet såpass lavt at jeg øynet enden på visa fikk jeg

den glupe ideen om å gå korteste vei rett ned i dalen. Jeg gjorde så - men rett før jeg nærmet meg myra i bunnen av dalen

så jeg at jeg befant meg på kanten av et stup! Så nært - men likevel så langt unna. Jeg ble atter en gang tvunget oppover

fjellsida, mens jeg pustet som en gal og hjertet hamret vilt. "Snarveien" var i virkeligheten en omvei.   

Trolsk stemning i et krevende fjellterreng.

Jeg registrerte en tiur som tok til vingene og et plask i ei tjønn litt lenger ned (muligens bever), uten at jeg var i stand til å nyte

disse naturopplevelsene. Etter at jeg på en litt klumsete måte fikk karret meg ned til bekken fra Ursvatnet og slukket tørsten

en smule, kom jeg meg endelig på stien. Nå hadde det imidlertid blitt såpass mørkt at jeg bare måtte gå på. Jeg kom snart

på grusveien som var grei å følge, tross mørket.