7. - 8. 8. 2010 / tur nr. 389

Okstindan (Bessedørtinden)

Dag 1: Bessedørtinden

Kart    

Start:	14:00
Framme:	20:45
Tilbake:	23:15 (innerst i store Bessedørdalen)
Starttemperatur:	+ 20 * ca
Vær:	Lettskyet / sol - overskyet / yr - lettskyet / klart.

Tro og tvil

Kun en turrapport fra 1908 var å oppdrive av skriftlige kilder når det gjaldt informasjon om Bessedørtinden, den sydligste,

laveste - og vanskeligste av Okstindan. Turrapporten var skrevet av ingen ringere enn Adolf Hoel (1879 - 1964), som er

kjent for å ha gjort en uvurderlig innsats i forbindelse med tildelingen av norsk suverenitet over Svalbard og Dronning Mauds

land. I følge rapporten kunne jeg forvente meg en fjelltopp full av berghammere og småstup.

Mot Okstindan.

Fra Bessedørelvas utløp i Røssvatnet tok jeg fatt på en drøy vandring innover store Bessedørdalen. I begynnelsen var det sti,

men jeg klarte å miste den inne i småskogen. Plutselig fikk jeg se et stort dyr med en lys, rødbrun farge på pelsen bykse

oppover lia, bare noen titalls meter foran meg. Lurte ei stund på hva slags dyr det kunne ha vært, ettersom jeg ikke så hodet.

Men i ettertid er jeg ganske sikker på at det måtte ha vært en hjort, en art som de siste årene har spredt seg til stadig nye

områder.

Etter bare et par km kom jeg over skoggrensen og fikk et storslått overblikk over dalen videre innover, med Bessedørtinden

på høyresida og Vesttinden ruvende innerst i dalen.

Fjellet er i blomst.

Atter en gang kom et stort dyr til syne - denne gang en velvoksen elg noen hundre m innover dalen. Elgen sprang elegant

over de paddeflate myrene, over Bessedørelva og over på vestsida av dalen. Veldig artig å få være vitne til denne seansen.

En elg legger på sprang over disse myrene.

Det øverste partiet av Bessedørtinden ser vanskelig ut.

Jeg hadde et berettiget håp om å ta meg opp på Bessedørtinden fra nordsida. Å bestige den fra sør, som ville vært den

korteste veien, så svært vanskelig ut. Tok meg opp fra Bessedørdalen mot Bessedørbreen, men før jeg kom opp til breen

satte jeg fra meg sekken, som jeg syntes veide i meste laget.  

Bessedørbreen kommer til syne. Det samme gjør Tvillingtinden, t.h. i bildet (1824 moh).

Brefallet fra Bessedørbreen var imponerende, selv om breen var betydelig mindre enn det kartet viste. På noen kampe-

steiner var det sprayet noen tall. Trodde først det var årstall, men det har vel heller noe med geologisk eller glasiologisk

forskning å gjøre.

Bessedørbreen har krympet, men er likevel et flott skue.

En glattskurt og bratt fjellvegg kom til syne, og jeg innså på dette tidspunktet at jeg nok ikke ville komme meg opp på tinden

fra nord likevel. Jeg fikk heller se på turen som rekognosering, tenkte jeg. Uansett ville jeg prøve å runde Bessedørtinden, og

gå så langt som det lot seg gjøre. Snart kunne jeg se hele fjellveggen foran meg. Overraskelsen var stor da jeg fikk øye på

ei steinfyllt kløft i den ellers uinntakelige fjellveggen. Den så absolutt mulig ut å ta seg opp! I løpet av sekunder fattet jeg

igjen håp om en bestigning.