Jeg tar fatt på urda.

Det gikk greit å karre seg oppover steinurda. Mange spektakulære fjellformasjoner og pinnakler viste seg. Topp 1020 var

imponerende og en pinnakel øverst i skardet hadde en slående likhet med ei klo. Gråvasstinden, som er den høyeste av

Spisstindan, var et flott skue innenfor Smibelgvatnet i sørøst.

Været viser seg helt perfekt denne sommerdagen.

Endelig framme ved snøen ble jeg nesten svimmel av å se opp. Prøvde å hogge inn skotuppene i snøen et par meter

oppover, men innså at her var det stopp. Å fortsette videre oppover uten stegjern ville ikke bare vært uforsvarlig, men direkte

livsfarlig!

Hit men ikke lenger.

Det er som om fjellet viser meg fingeren, og vil ha meg bort herfra.

Nedoverturen ble lang. Den føles som regel lengre når ikke målet oppnås, men den bød samtidig på flotte utsikter. Jeg så

store deler av Rødøy, og vel så det. Rødøyløva, Bolga, Telnestinden, store og lille Blokktinden var iøynefallende. Pga dis og

skyer oppe i nord så jeg ikke Lofotveggen. Det var for øvrig ikke en sky å se på himmelen. På Sørfjorden rett nedenfor var

det en del båttrafikk. Flere småbåter hadde kurs innover fjordarmen Gjervalen, som jeg så den ytterste delen av. Ellers så

jeg ferga som la til ved den lille grenda Sørfjorden. På hele turen så jeg ca ti ryper, i tillegg til sau oppunder Breidtinden.

Sørfjorden med omkringliggende herligheter.

Vel nede igjen fikk jeg meg litt av et sjokk. Bilen min var borte! Men noen sekunder seinere fikk jeg øye på den, ca 20 m

lenger bort fra der jeg parkerte. Normalt sett bruker jeg å låse bilen og ta med meg nøklene, men akkurat på denne turen

hadde jeg ikke gjort det. Noen hadde dermed vært i teltet og hentet bilnøklene som lå i ei bukselomme, flyttet bilen, og latt

nøklene stå i tenningslåsen. Heldigvis på en slik måte at ikke batteriet hadde blitt tappet. Muligens hadde jeg parkert litt for

nært ei åpning i gjerdet som fungerte som adgang til åkeren.

Mitt første forsøk på Strandtindan ble bryskt avvist av moder jord, og jeg måtte vende nesen hjem igjen med uforrettet sak.

Noe bittert var det å måtte gi seg såpass nært toppen, men det var likevel ingen tvil om at det var det rette å gjøre. Jeg

kommer garantert tilbake til dette nydelige tindelandskapet.