På vei mot Godvasslia.
Jeg kom omsider til Godvasslia. Den gamle gårdsbygningen sto fortsatt, selv om forfallet var kommet langt. Godvatnet
åpenbarte seg plutselig mellom trærne, og jeg kom ut på en grønn og fin åker. Dette overrasket meg, da den ikke var
avtegnet på kartet. Åkeren helte svakt nedover mot vatnet, der jeg tok meg en sjelden pause. Et idyllisk sted!
|
Det var en gang. Den gamle gårdsbygningen i Godvasslia står fremdeles, såvidt det er.
|
Godvatnet kommer til syne.
|
Det er godt å komme fram til Godvatnet.
På vei tilbake fant jeg ut at jeg ville ta en kort avstikker til Storvatnet, nærmere bestemt Kalbekkvika. Dette vatnet inngår i
et system av vatn som ligger omtrent på samme høyde, og henger i hop med hverandre. Fra og med Mølnvatnet i øst til og
med Eidevatnet i vest er det godt og vel ei mil. Og fra Eidevatnet er det ikke mer enn noen få hundre m til Hardangsfjorden.
|
Jeg tar en avstikker til Kalbekkvika.
|
Storvatnet er et av flere vatn som er forbundet med hverandre.
|
Selv om det er langt tilbake er det motiverende å ta seg gjennom storslåtte landskaper, som får ligge temmelig uforstyrret.
Det ble en drøy tilbaketur som kjentes godt i føttene. Tilbakela godt og vel 20 km langs vei og i terrenget. Jeg kunne selv-
sagt valgt å kjøre langs disse grusveiene, men det ville verken gitt den samme naturopplevelsen eller trimen. Jeg fikk på
denne turen stiftet nærmere bekjentskap med naturen i Vassbygda.
|
Ved veis ende. Bergshaugen dukker opp, der jeg overnattet i natt.
|
