26. - 28. 7. 2004 / tur nr. 273

Okstindan (Okskalvan S)

Dag 2: Okskalvan S

Kart - dag 2

Start:	13:25
Framme:	20:05
Tilbake:	01:20 / Avskjed: 02:15
Starttemperatur:	+ 15 *
Vær:	Overskyet - delvis skyet / sol - tåke.

Nedtur på opptur

Utrolig nok våknet vi samtidig. Været var betraktelig bedre enn i går. Etter frokost og kaffe begynte vi å gå innover Leirbotnet,

langs en sti. Oksskolten lå innhyllet i tåke, men vi hadde et visst håp om bedring i været. Etter å ha passert Leirbotnhytta kom

vi på snaufjellet. Det ble mer interessant å gå, men elva fra Okstindtjønna var en kilde til bekymring. Vi fant fort ut at den var

for stor og stri til at den kunne forseres. Men et par hundre m ned langs elva forsvant den ned i berggrunnen. Herfra var elva

lagt i tunnel.

Oppe ved fjellvatnet Lønna åpenbarte de veldige Okstindan seg i all sin prakt, og vi tok en pause. Til vår overraskelse vaket

det fisk. Været hadde på dette tidspunktet blitt virkelig bra, og vi så lyst på muligheten for en bestigning. Vi bestemte oss for

å gå for den høyeste av Okskalvan. Jeg ville fort videre, og hastet av gårde. Men først måtte jeg over Leirbotnelva, ei stri bre-

elv. Framme på elvebredden hadde Jan tatt meg igjen. Så at det var mulig å komme seg over, og jeg satte ut i. Jeg kom

meg noenlunde tørrskodd over. Jan ville prøve seg lenger ned. Jeg gikk atter alene opp mot en fjellrygg, like under de bratte

"kalvene". Satte meg ned og beundret utsikten. Jan kom omsider halsende oppover, og vi fulgte ryggen sørover.

Okstindan ruvet foran oss. Ved kysten utmerket Tomma og Dønnmannen seg. Oppdaget at jeg hadde mistet kompakt-

kameraet mitt, noe som var tungt å svelge. De siste 400 høydemeterne ble besteget fra SV. Fra samme retning så vi noen

truende skyer komme. Det ble et kappløp mot toppen, men vi innså at skyene ville vinne. Ingen utsikt fra toppen (1.646 moh).

For å unngå den strie Leirbotnelva på tilbaketuren satset vi på å gå over ei hengbru noen km lenger ned. Brua som møtte oss

er den verste jeg har sett! Det var bare noen tynne planker som gikk over den frådende elva. Dermed måtte vi på nytt finne et

egnet vadested. Heldigvis var det mulig like nedenfor "brua", der elva fløt roligere. Tok sats og sprang ut i elva. Jeg ble

gjennomvåt på begge føttene, uten at dette gjorde meg noe særlig. Jan vadet i barføttene. Fremdeles gjenstod det ei mils

vandring før vi var nede ved teltene igjen. Vi klarte å holde stien som var merket med røde T-er og vardet. Først i halv to-tida

var vi tilbake.

Ettersom jeg hadde gumlet havrekjeks var jeg ikke særlig sulten da vi kom ned til teltene. Jan ville, forståelig nok, lage seg

varm mat. Etter en liten time var vi klare til å kjøre. Med denne turen til Okstindan har Jan og jeg tatt opp igjen tradisjonen med

de årlige Okstindan-turene fra 1990-tallet. Seks år har det gått siden sist vi besteg en av tindene på "Nord-Norges tak".