14. 3. 2004 / tur nr. 263

Tautra

Kart

Start:	13:30
Framme:	15:10
Tilbake:	17:20
Vær:	Overskyet.

I kloster

Det at vi hadde bil til disposisjon gjorde at Lene og jeg kunne komme oss ut av Trondheim. Vi satte kursen mot den lille øya

Tautra i Trondheimsfjorden. Tautra er kjent for to ting: det rike fuglelivet og klosterruinene. Fuglelivet er imidlertid ikke hva det

en gang var. Etter at man bygde molo fra Frosta-halvøya i 1976 ble øya landfast. Dette medførte at rev, mår og andre dyr fikk

tilgang til øya, med den følge at både antall arter og antall fugler ble redusert. I 2003 ble en del av moloen erstattet med bru

for å gjøre noe med situasjonen.

Klosteret på Tautra var i virksomhet i 325 år.

Lene og jeg parkerte bilen på Frosta og gikk den nesten 4 km lange moloen. Vi fikk plutselig se en trane komme flygende.

Den landet elegant på den tørrlagte Kuøra, der det også var andre traner, ca 10 stykker. Det var dessuten en god del ender

å se. Vi gikk mot den nordlige delen av Tautra, som er adskilt fra resten av øya ved et 50 m smalt eid, og oppover mot de

gamle klosterruinene. En god del av veggene var intakt på det gamle cistercienserklosteret, og vi vandret litt rundt og så oss

om.

Monasterium sanctæ Mariæ de Tuta insula.

Klosteret ble bygd i 1207 og opphørte virksomheten i 1532. Vi gikk så videre inn i et naturreservat, Kviningen, en hammer

som stikker ut mot vest. Her var det flott utsikt utover fjorden. Tyholttårnet i Trondheim var godt synlig. Det samme var de

snøkledde fjellene i Meråker. Selve Tautra var så å si snøfri.

Lene har slått seg ned, og er klar for en kopp kaffe.

Lykta på Kviningen.

Det var mildt i været, og vi var også ganske overrasket over at det var såpass vindstille. Vi ble på Kviningen ei god stund,

der vi spiste og drakk kaffe.

Innover Trondheimsfjorden. Fjorden har navn etter Trondheimen, opprinnelig et fellesnavn på de åtte trønderske fylkene.

På tilbaketuren fulgte vi veien sørover på Tautra, før vi gikk en skogssti tilbake til moloen. Det var også andre turfolk å se.

Havet hadde flødd opp mot slutten av turen, og sola kom også tittende fram.

Mot sørspissen av Tautra, fra moloen.

Det lakker og lir mot kveld.