1. 3. 2002 / tur nr. 222
Vadfjellet
Kart
|
Start: |
12:25 |
| Framme: |
15:10 |
| Tilbake: |
18:20 |
| Starttemperatur: |
- 4 * (Svenningdal) |
|
Vær: |
Delvis skyet / sol - overskyet - vind og snøkov. |
Drama i snøføyka
Kjørte til Svartvatnet der turen startet. Jeg fulgte til å begynne med ei god skiløype innover Tvilldalen, som førte meg til Krok-
vatnet, vel tre km innover dalen. Passerte ei lita bu samt noen fisketaumer på vatnet. Her endte skiløypa, og jeg gikk på
egen hånd videre innover dalen. Det var fint å gå, og føret var langt mindre laust enn det jeg hadde fryktet. Gikk på østsida
av Storvatnet og vestsida av Langtjønna, før jeg tok en "matpause" i nordenden av sistnevnte. Alt jeg hadde med av mat var
tre epler og en appelsin. Jeg gikk så videre oppover Vadfjellet. Besteg både det som jeg mente var fjellets høyeste topp og
et nesten like høyt punkt lenger nord.
På vei ned derfra kom det et markant væromslag, med vind, snøkov og dårlig sikt. Kom meg ned i Tvilldalen igjen, men
fant ikke igjen løypa. Kjente meg dessuten ikke særlig godt igjen. Snøkovet var til dels kraftig og jeg fikk det midt i fleisen.
Det eneste som var synlig i denne grå-hvite suppa var enkelte fjellbjørker, som jeg forsøkte å manøvrere meg mellom. Av
og til ble det noe bedre sikt, før forholdene igjen forverret seg. Først etter en og en halv time traff jeg på løypa mi, som jeg
hadde gått på vestsida av. Men den var delvis gjenfokket. I tillegg hadde det allerede blitt såpass mørkt at jeg ikke evnet å
følge den.
Jeg var temmelig sliten da jeg plutselig fikk øye på bua ved Krokvatnet. Kom meg inn, fikk satt meg ned og spist det siste
eplet. Fem minutter seinere var jeg i gang igjen. Med ny energi fulgte jeg den godt opptråkkede skiløypa videre sørover mot
Svartvatnet. Men selv om løypa var god herfra var det krevende å følge den pga mørket, som nå hadde satt inn for fullt. Av
og til bare skimtet jeg den et stykke foran meg. Jeg var glad da jeg endelig fikk se lyset fra gården ved Svartvatnet.
Traff på en del folk på turen. Først tre skigåere etter ca en halvtimes gange, så noen isfiskere med hunder ved Krokvatnet.
Nesten tilbake ved bilen igjen kom jeg i prat med en hyttebeboer. Så kun ei rype på turen. En lang tur (ca 25 km), forholdene
tatt i betrakning. Også en tung tur, særlig mentalt, ettersom snøkovet og mørket eliminerte sikten. Heldigvis befant jeg meg i
et område der snøskredfaren ikke var overhengende da uværet satte inn. Hadde litt problemer med en binding mot slutten
av turen.
Som om ikke jeg hadde strevd nok på den lange tilbaketuren så fortsatte problemene etter at skiene var tatt av. Bilen sto
nemlig bom fast snøskavlen. Det endte med at jeg måtte gå opp til gården og be om hjelp til å få dratt den laus med traktor.
