helgetur.net 
- på tur i natur og kultur på Helgeland 
 
Tur nr. 116 / 30. jun. - 2. jul. 1995:
 
Överst-Juktan Sverige
          Dag 2 - med andakt
 
 
 
 
Kartlink
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
nn 
 
Dag 2: Kopparberg - Atjeken  - Överst-Juktan
Start:
13:15
Framme: 
20:30 (Atjeken) / 02:25 (tilbake ved Atjeken etter tur til Överst-Juktan)
Starttemperatur: 
+ 14 * 
Vær:
Lettskyet / sol - overskyet. Duskregn.
 
 
 
 
Med andakt
 
Fra Kopparberg bar det gradvis oppover mot snaufjellet. Leden tok seg oppover den slake sida av fjellpartiet Väretsfjellet, og det var i det hele tatt et svært vandrevennlig terreng å ta seg fram i.
 
 
 
 
Været er fint da vi starter fra Kopparberg. 
 
 
 
Fjellet flatet så ut, og vi fikk plutselig en "uendelig" utsikt mot sør og sørøst, da praktisk talt ingenting sperret utsikten innover de svenske skogene. En avrundet og innbydende liten topp fristet oss til å legge turen oppom denne, og dermed tok vi av fra leden. Fra den navnløse toppen (ca 1025 moh) hadde vi om mulig enda videre utsikt.
 
 
 
 
Fri sikt.
 
 
 
 
 
Heftig luftgitarspill på navnløs topp.
 
 
 
 
 
Jan speider utover ødemarka.
 
 
 
 
 
Skog så langt øyet kan se. 
 
 
 
På vei nedover la vi på sprang mot sekkene, som vi hadde satt igjen ved stien, og nedoverturen var dermed unnagjort på ikke mange minuttene. Etter noen kilometers vandring over snaufjell, gikk det på nytt ned i skogsterreng og mot vatnet Atjeken. Over fjellet så vi både rein og en del rype. Det hadde rukket å bli kveld da vi var framme, og da vi hadde satt opp teltene i vannkanten gikk vi i gang med middagen. Gryteretten var usedvanlig velsmakende, etter over seks timers vandring fra Kopparberg.
 
 
 
 
 Gryteretten er snart serveringsklar.
 
 
 
 
Godt over halvannen mils vandring, inkludert en liten fjelltopp, var likevel ikke nok for oss. Da vi så på kartet at den store innsjøen Överst-Juktan ikke lå så altfor langt unna, bestemte vi oss for å ta oss en kveldstur dit. Dermed la vi i vei de vel seks km mot innsjøen.
 
Etter å ha tatt oss gjennom kjedelig skogsterreng, stod vi plutselig på kanten mot den dype Juktådalen. Og som en norsk fjord okkuperte den vel to mil lange Överst-Juktan den øvre delen av dalføret. Riktig så vakkert var det. Ut av sjøen rant Juktån, i sørøststlig retning, som jo de aller fleste nord- og midtsvenske elver gjør.
 
Men den største overraskelsen fikk vi da vi like etter oppdaget en hvitmalt, ganske stor bygning med tårn, i enden av Överst-Juktan. En kirke?! Midt i ødemarka? Her hadde vi tatt oss gjennom øde og villmarkspregede skogs- og fjellområder og ikke sett et eneste hus på hele turen, med unntak av sameleiren ved Kopparberg - og så er det første vi ser ei kirke! Dette var ikke bare overraskende, men også ganske uforståelig for oss - særlig med tanke på at vi ikke så andre beboelseshus i nærheten.
 
Dette måtte vi finne ut av, så vi la i vei langs stien nedover dalsida til vi stod ved bredden av innsjøen. Det var et svært vakkert sted, her i enden av den langstrakte Överst-Juktan, med bratte åssider som stupte rett ned i innsjøen lenger vest. Men den hvitmalte kirken, som virket godt vedlikeholdt, ble vi ikke kloke på. Nedover dalen gikk en grusvei, og Jan og jeg fant ut at vi skulle følge denne et kort stykke. Det stemte at det ikke var andre hus i området - kun denne mystiske kirka.
 
Kveld hadde nå blitt natt. Ei lys og fin natt, som det er her i nord midtsommers. Ganske mildt var det også. Fuglene kvitret dempet og melankolsk i trærne langs grusveien, og det lå i det hele tatt et sus av eventyr over hele Juktådalen. Nærmest en andektig stemning. Vi vandret sakte langs veien, og pratet med lave stemmer. Det kunne vi gjøre, da det var tilnærmet fullstendig vindstille. Og denne kirka klarte vi ikke helt å slutte og undre oss over. Tilbake igjen ved teltene var klokka blitt halv tre.